Etter litt fram og tilbake landet vi på første påskedag som en passende dag for å døpe Vetle. Gjester kom fra både fjern og nær, bokstavelig talt, og vi fikk en veldig fin dag i Slagen kirke og hjemme hos oss.

I utgangspunktet var planen å døpe han i Sem kirke, da det er dette som er kirken vi sogner til. Imidlertid var denne stengt, men vi kunne døpe han i menighetshuset på Barkåker i stedet for. Ulempen med det var at da måtte vi ha gjort det den 1. april, noe som kanskje ikke er den heldigste datoen å gjøre noe slikt på. Den andre ulempen er at det medførte problemer for enkelte av de langveisfarende. Vi valgte derfor å ty til Slagen kirke 8. april, på selveste 1. påskedag. Fint skal det være.

Selve dåpsseremonien gikk smertefritt av stabelen, Vetle oppførte seg eksemplarisk, særlig fordi han (evt. til tross for at han…) sovnet rett etter inngangsprosesjonen. Han lå pent og fredelig på sin fars arm, og våknet ikke før han selv skulle i ilden. ( Eller i vannet strengt tatt…) Ikke et knyst ble ytret, selv om den fremmede mannen skulle vaske hodet hans både lenge og vel, men uansett var det nok godt og trygt at storesøster tørket av vannet etterpå.

Siden vi ikke hadde invitert så mange, kun familie, så hadde vi bestemt oss for å ha selskapet hjemme. Det gikk akkurat, selv om vi måtte plassere et par i sofaen under middagen. Maten hadde vi bestilt, og falt i smak hos de fleste antar jeg. Ingen protesterte i hvert fall. Kaker hadde vi jammen også, både egenprodusert og gjesteproduserte. De to kusinene, Oda og Vilde, fant nok en gang tonen – slik at vi ikke så noe særlig til dem den dagen. Hovedpersonen selv valgte å sove seg gjennom størstedelen av festen, noe som i grunnen var ganske så greit. Det er stressende nok å ha huset fullt av folk, om man ikke skulle hatt en vrang, liten tass å hanskes med i tillegg. (Det holdt lenge med onkel for å si det sånn…)

Alt i alt ble det en strålende dag, og alle involverte parter gjorde sitt til dette. En stor takk til våre gjester, som kom fra alle himmelretninger – nord og sør, vest og øst. Vi må nok takke især Tarans besteforeldre, Klara og Martin, som kom ens ærend helt fra Askøy for å delta. En stor takk må og rettes til (onkel) Anders, som har tatt bildene fra dagen, og som jeg så frekt bruker her uten å ha spurt på forhånd…

Vinteren er på vei til å bli vår, på tross av en og annen krampetrekning, og det er på tide med et aldri så lite livstegn igjen.

Her i huset så rusler tilværelsen relativt bedagelig av gårde, selv om det merkes litt at vi har gått fra å være et diktatur, med én eneveldig hersker, til et slags delt lederskap. Dog er det vel ingen i det kortbeinte politbyrået som anerkjenner den andre som sjef, slik at den reelle makt heldigvis kan forvaltes av den eldre garde…

Vi har ikke gjort all verden siden sist, men det har nå vært en liten vinterferie i det minste. Kusine Johanne feiret sin første bursdag med brask og bram, (tror det var mest bram, og ikke så mye brask denne gang…), og hadde samlet opptil flere slektninger på sin fars arbeidsplass. Derfra tok vi turen til Råde, hvor vi var et par dager. Tante Åshild hadde tatt med seg Vilde på en sydentur, og de to kusinene hadde virkelig glede av hverandre. Alt fra å pønske ut sleipe planer i bursdagsselskapet, til å dele seng på Tomb – og å skravle hull i hodet på både hverandre og sine foreldre da de egentlig skulle sove.

Vel hjemme igjen så hadde vi et par småturer hit og dit, blant annet en tur til Våle, på biblioteket og en far-dattertur til svømmehallen. Tante Kamilla har kommet hjem fra Tyskland, noe som også er veldig stas.

…og ellers så går livet sin (noe u-)vante gang gjennom ukene…

Et lite livstegn i vintermørket…

Jeg tenkte jeg skulle slenge ut et par bilder, uten noen spesiell årsak. Her i huset går det meste sin vante gang, med unntak at av Oda har vært syk noen dager. Vetle vokser til, og trives nok godt her hos oss – ved siste veiing klokka han inn på 5,2 kg… Utover dette så teller vi nok alle ned mot både vinterferie, og etter hvert mot litt lysere og mildere tider.

P.S: Og, ja – jeg er klar over at jeg er temmelig skamløs og spekulativ med denne overskriften… Foruten å være ganske så pretensiøs og pompøs i tillegg…

Etter et uforskammet langt opphold er det på tide å oppdatere litt her inne. Både jul, nyttår og bursdager er overstått – og man har sånn sett ingen unnskyldninger igjen…

Siden dette med tid som tidligere antydet er mangelvare, så blir ikke dette noe langt og inngående innlegg om julefeiring, nyttårsaften og annet, men kun en kortfattet redegjørelse av hvordan situasjonen er i skrivende stund.

Vetle vokser til, og virker å trives her hos oss. Han legger fint på seg – er glad i mat… – og har etter hvert forstått at det er forskjell på natt og dag, og at det er fornuftig å lære seg denne forskjellen. Spesielt er foreldrene hans glade for at denne nyansen snart er på plass.

Oda er fortsatt stolt storesøster, og vil gjerne både hjelpe til, og holde broren sin. Sjalusi har vi sett svært lite til, noe vi naturligvis syns er fint. Vi innser at den forholdsvis store aldersforskjellen mellom dem har sine fordeler.

Utover dette så er det meste ved sitt samme, gamle…

Norske håndballdamer får ha meg tilgitt, men det er ingen tvil om at det største gullet denne strålende vinterdagen ble delt ut på Tønsberg sykehus klokken 12.05 den 18.desember.

Vetle ankom, etter en noe strabasiøs fødsel, med nesa høyt i sky og alle legemsdeler ellers på plass. Sentrale mål er 51 cm lang og 3720 gram tung. (Den observante vil herved observere at han er omtrent nøyaktig like stor som Oda var ved hennes fødsel.)

Taran gjorde som vanlig en strålende jobb, og imponerte de ansatte – både fordi det ikke var antydning til klaging og fordi hun var på beina igjen, og ferdig dusjet under to timer etter kvinndomsprøven. (Far selv imponerte nok ingen, men han var drivende dyktig til å holde vannglasset klart ved behov…)

En stolt storesøster kom noen timer senere, sammen med like stolte besteforeldre og en like stolt tante, og hun fikk både lov til å trille rundt på senga hans, og til å holde lillebroren på fanget.

De første bildene er på sin plass, og jeg kan legge til at det vil overraske meg mye om dette innlegget ikke blir oppdatert de nærmeste dagene. Jeg håper så mange som mulig legger igjen en kommentar til slutt, da jeg vet at den stolte mor vil sette stor pris på det. (Den stolte far også…)

For ganske nøyaktig tre år og seks måneder siden skrev jeg DETTE innlegget, den gangen var det ord fra en uerfaren og smått spent og forvirret herre – denne gangen kan man skride til verket med betraktelig mer rutine og visdom i bagasjen. Der det aller meste var preget av uvisshet og antydning til redsel sist, så har man nå lært seg at det aller meste var ubegrunnet, og at man kommer ganske så langt med godt samarbeid og en god slump med sunn fornuft.

Vi vet nå hva vi kan forvente oss, både av den gjenstående graviditeten, av selve fødselen og av tiden etter. (I det minste er vi ganske gode på de 3,5 årene etter fødselen…) Taran vet at det blir lange (ca) seks uker, at å føde er ganske vondt, men at det går fort over, og at ammingen stort sett går i orden. Jeg vet at Taran vet at det blir noen lange uker, at å være tilstede på en fødsel faktisk går ganske så greit, og at det kan bli litt slitsomt de første ukene – i det minste til soverutiner og døgnrytme er innarbeidet.

Onde tunger skal naturligvis ha det til at far selv er en sart og tander sjel, som mest sannsynligvis kommer til å ligge kaldsvettende på sykehusgulvet under mesteparten av  tiden – og at det bare var flaks at man holdt seg oppreist den julinatta i 2008. Tunger som like naturligvis har fått vann på mølla, eller kanskje vi skal si vann i munnen, da det var akkurat det som skjedde under ultralydundersøkelsen i sommer. Selv om det kanskje ikke var mitt stolteste øyeblikk i livet så langt, så oppnådde man i det minste «15 minutes of fame» på Tønsberg sykehus…

Forrige gang viet jeg en stor del av tilsvarende innlegg til setninger jeg sjelden bruker. Denne gang trenger jeg ikke det, da jeg så vidt jeg vet ennå ikke har ytret en setning jeg aldri har brukt før. I det hele tatt så kan det hele kokes ned til kun én liten usikkerhet, nemlig: Er det forskjell på gutter og jenter? Og svaret er nok mest sannsynligvis; «Ja.» Hva disse forskjellene består i får vi nok bare komme tilbake til, med unntak av de selvfølgelige og biologiske.

Som sikkert mange før oss har også vi lagt merke til at forberedelsesfasen er betraktelig enklere i forkant av nummer to. For det første så har vi omtrent alt vi trenger av utstyr, klær o.l. Og selv om Oda naturlig nok har etterlatt seg en overvekt av rosa jenteklær, så er det også mer enn nok av nøytrale plagg i eskene. Når man i tillegg har vært så heldige å få gode naboer med sønner som har vokst ut av sine barneklær, så har vi også kunnet arve temmelig mye. For det andre så merker jeg veldig at tankene i større grad kretser rundt andre ting enn det som skal skje i desember. Jeg er klar over at dette kanskje virker veldig kynisk og høres utaknemmelig ut, men forklaringen er såre enkel. Våren -08 så dreide hele livet seg om at Oda skulle melde sin ankomst, og vi hadde ellers kun oss selv å tenke på. Denne gangen så er vi selvfølgelig også spent, men siden Oda fortsatt krever og ikke minst fortjener sitt så vil en god del av disse tankene være forbeholdt henne… (Og som de fleste vet; som mann så er man ikke i stand til å ha to tanker i hodet samtidig…)

Kort oppsummert så kan man derfor si at vi selvfølgelig gleder oss til desember. Terminen er den 17., men dette er jo ganske så bingopreget. Hvis junior følger sin søster i ett og alt så kan det nok fort bli et romjulsbarn, men hvis det er slik jeg kanskje innbiller meg – nemlig at nummer to fort kan bestemme seg for å komme før termin så kan det fort hende at han er på plass mens de fleste lukene i adventskalenderen fortsatt er lukket. Alt vi ønsker er vel at han forhåpentligvis slipper å komme på selve julaften. Personlig kan jeg nok ønske meg at han skulle komme ca. 6 desember, da jeg får full utnyttelse av velferdspermisjonen min…

Et par bilder er vel på sin plass:

(Junior i slutten av august.)

(F.v: 27.sept – 11.okt – 23.okt.)

Avslutningsvis tenkte jeg å åpne for muligheten for en aldri så liten konkurranse her på bloggen; Når kommer vår sønn til verden? Svar kan sendes inn pr. brev, eller kanskje enda enklere, skrives inn i kommentarfeltet. Den som svarer helt riktig vinner en bitteliten premie!

Det nærmer seg høsten, og en ny overgang nærmer seg med stormskritt. Jeg har brent inne med en del bilder fra de foregående årstidene, og velger å legge dem ut som en liten kavalkade over senvinter, vår og litt sommer.

Blant annet er det en del bilder fra Odas bursdag, en dag vi tilbrakte i Foldvik Familiepark, utenfor Stavern. Dette viste seg å være et eldorado for Oda, og hun storkoste seg med dyr, høyhopping, ballrom, ponniridning og traktortur. Når attpåtil været så til de grader var på vår side, så kunne det ikke bli noe annet enn stor stas. (Så får det heller være at hun stjal min soft-is… fars amn.)

Tradisjonen tro gikk sommerferieturen også i år til Frankrike og Agde. Til forskjell fra tidligere somre så ble vi denne gangen med Kjersti og Erling ned, og forlot dem der nede etter 13 dager – og hvis noen skulle være i tvil; alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Tidligere har vi måttet ta fly til enten Marseilles eller Girona, men siden våre «venner» i Ryan Air har funnet ut at en rute mellom Rygge og Bezieres ville være en god idé, så slapp vi i år lange transportetapper mellom flyplassen og leiligheten. Vi fikk lurt min far til å kjøre oss til Rygge lufthavn, og landet trygt på Vias, som flyplassen mellom Adge og Bezieres heter, lørdag kveld. Flyturen ned gikk for så vidt greit, med unntak av et par grinebitere på seteraden bak oss som syns Oda var litt høylydt. Det ene fjolset byttet demonstrativt sete, men slik lavpannet oppførsel skulle ikke få ha noe å si for ferieturen vår.

Første hele dag tilbrakte vi på stranda, og Oda hadde ikke glemt at hun liker vann. Stort sett hele dagen tilbrakte hun i vannkanten, og sysselsatte oss alle. Været var fint, men litt vind. Undertegnede gikk på en aldri så liten juniorfeil, og var slumsete med solkremen på vristene sine. Resultat: En durabelig forbrenning. Faktisk så ille at jeg måtte droppe strandturen dagen etter. Det positive utfallet av denne idiotien var derimot at vi hadde et godt argument overfor Oda de gangene hun ikke ville smøres…

Vi var også på et par turer rundt i nærområdet de første dagene, både til Agde sentrum, og til Cap d´Agde. Oda kjørte blant annet fire turer i karusellen, og storkoste seg.

Første store utflukt gikk nordover til Millau, og spesielt for å ta en titt på Millaubroen - verdens høyeste skråstagbro. Høyeste punkt på denne noe elleville konstruksjonen er 343 meter høyt, og den 2,5 km lange kjørebanen er på sitt høyeste 270 meter over bakken. Vi tok en mat-og-knipse-pause på en rasteplass med god utsikt over byggverket og byen, og fikk beundret både det naturlige og det menneskeskapte. Selve byen er ikke blant de mest spesielle, til det virket den rett og slett for ny, og vi ble ikke så lenge i sentrum før vi vendte nesa hjemover igjen.

Neste utflukt gikk av stabelen to dager senere, til den lille byen Pezenas en halvtimes kjøretur unna. Byen er kjent for tre ting, den kjente forfatteren Molière holdt til her, en enorm mengde med antikvitetsforretninger, og til slutt – og årsaken til at vi dro dit – et stort lørdagsmarked. Mye av sentrumskjernen var omgjort til et eneste sammenhengende marked, og i utallige salgsboder ble det solgt utallige varer, noe for en hver smak. Det var naturligvis mange som solgte egenproduserte matvarer, men også klær, leker m.m. kunne kjøpes. Oda fikk en lekehund, og jeg kjøpte et par solbriller. (Som vel må ha vært mitt dårligste kjøp noensinne. Greit nok at de bare kostet 5 euro, men de holdt i omtrent to døgn før de gikk i stykker…) Vi spiste is på en fortausrestaurant og dro tilbake etter et par timer.

Påfølgende mandag var planen å ta en båttur, enten på Canal du Midi, eller i havbassenget utenfor Cap d´Agde. Dessverre gikk det ingen båter denne dagen, så vi måtte iverksette plan B og dro i stedet for til Saint-Guilhem-le-Desert, en liten landsby tilsynelatende hugget inn i fjellveggen. Vi tilbrakte hele dagen der, og spiste både lunsj og is i varmen. På vei tilbake skulle jeg bare en snartur ut for å ta et bilde, og fikk kjeft av politiet – de trodde nemlig at jeg hadde parkert bilen på brua jeg stod på, men jeg fikk forklart at det ikke var meg…

Onsdagen etter dro Oda, Taran og jeg avgårde på egenhånd. Målet var Pont du Gard og Nimes. Taran hadde vært her før, men for Odas og min del var dette nytt. (Selv om «nytt» nok er et meget dårlig ordvalg i denne sammenhengen.) Selv om Millaubroen kanskje er et mer spektakulært byggverk kommer den i grunnen litt til kort sammenliknet med romernes gamle akvedukt. Pont du Gard er et massivt skue, og det er imponerende hvordan de klarte å bygge dette for 2000 år siden. Ca 50 meter høy på det høyeste, og 275 meter lang. Opprinnelig ledet Pont du Gard vann fra fjellene rundt Uzes (som den observante kanskje husker vi besøkte i fjor; HER, ca. midt på siden) ned til Nimes. Vi ruslet litt rundt, spiste nok en gang is, og dro etter hvert ned til Nimes, et par mil unna. Der spiste vi lunsj på fortauet, Oda kjørte karusell igjen, og vi fikk en kort titt på byen før Oda syns nok fikk være nok, og ville hjem igjen. Det kjente amfiteateret virket stengt på grunn av arbeid slik at vi kom oss aldri inn dit.

De siste dagene brukte vi til en liten bursdagsfeiring av Oda, og til nok en rusletur rundt i området. Fredag 1. juli var det ubønnhørlig slutt for denne gang og Erling kjørte oss til flyplassen. Flyturen hjem gikk fint, ingen sutrekopper på raden bak, og vi landet i god behold på Rygge i halv ett-tiden. Etter en kort taxitur til Tomb, et innlagt pannekakemåltid og et raskt møte med Åshild og Espen som kom fra Tromsø samme dag, så dro vi hjem igjen, og kunne fastslå at huset vårt fortsatt stod trygt.

Etter et langt fravær, stort sett grunnet skrivesperre og mangel på motivasjon hos undertegnede, er det på tide å ta tastaturet i en annen hånd. Av rykter og oppfordringer har jeg fått streng beskjed om at et lite innlegg om tilstanden innendørs i vårt fortsatt temmelig nye hus har vært ønskelig, så da får man vel lytte til leserskaren sin.

Et halvår har gått, og ting har skjedd både utvendig og innvendig her hos oss, huset er malt, terrasse er ferdig og levegger er under konstruksjon. Inne har det ikke skjedd noe revolusjonært, men vi har da både plassert møbler og hengt ett og annet bilde opp på veggen, slik at det ser ganske så bebodd ut.

Bildene får tale sitt tydelige språk, jeg gjør bare oppmerksom på at de er tatt i april, slik at noe kan avvike fra virkeligheten.

(F.v: Gjesterom, soverom, Odas rom x2.)

(F.v: Loftstue x2, bad 2.etg x2.)

(F.v: Kjøkken x2, stue x2.)

(F.v: Gang, bad 1.etg.)

Vi har nettopp tilbakelagt sesongens vinter, og ser framover mot lysere og varmere tider. Årstiden har inneholdt litt av hvert for vår del, og jeg tenkte å la en liten bildekavalkade være det nye livstegnet fra denne bloggen.

Vinteren har vært lang og kald, men har også hatt sine strålende dager – både rundt husveggen hjemme, og på turer hist og her. Blant annet var vi en tur på Kvitfjell i vinterferien, og Oda fikk sin debut både på ski og i pulk, mens Taran og jeg gjorde et lite comeback på «bortoverski» i trikkeskinneløypene der oppe.

Vi har også hatt turer rundt på Barkåker med mormor og morfar, og har vært et par turer på Tomb, men vi har for det meste holdt oss hjemme i nytt hus. Overgangen fra å bo i leilighet har vært ganske stor, spesielt bra har det å kunne gå rett ut. Vi har utnyttet høye brøytekanter i gårdplassen til å lage små sklier og trapper, og Oda har storkost seg – når det ikke har vært for kaldt.

Den 20. februar fikk Oda ei ny kusine, Johanne, og vi var innom Rannveig og Anders på barselvisitt uka etter. Oda syns det var stas med den lille babyen, særlig når huk fikk holde henne på fanget.

PS: Til de som har etterlyst flere bilder av hvordan vi har fått det inne, må vente på neste innlegg – jeg fikk låne lillebrors vidvinkel da de var her på besøk, og fikk tatt noen ordentlige bilder. Nå gjenstår det bare å velge ut bilder, og behandle dem.DS.