På en hjemmeside med respekt for seg selv må man vel nesten skrive et par ord om seg selv. Så det har jeg jommen tenkt til å gjøre.
Jeg kom til verden den 14 .april 1979 som faktisk var påskeaften dette året. Jeg mener derfor at jeg har rett til to bursdager i året, en den 14. april og en på påskeaften. Men ingen vil høre på det, og selv etter gjentatte forsøk på overtaling, ja til og med bestikkelser, har jeg inntil videre bare en. Men min kamp er enda ikke over, og når jeg en vakker dag får retten til to bursdager, skal jeg sørge for at den får tilbakevirkende kraft. Men nok om dette.
Etter noen måneder på Strømmen (noe jeg husker særs lite av) gikk turen til landlige Tomb i Østfold. Her tilbrakte jeg hele min barndom sammen med to søsken, to foreldre, bikkjer (dog en om gangen), kaniner, høner, en haug venner, kuer, griser, sauer og andre artige bondegårdsgjenstander. For å si det sånn, kunne vel ikke være mer heldig med oppvekststed enn Tomb. Her stod en hel skole til disposisjon for ulike ablegøyer, spesielt fotballbanen og gymsalen ble, og blir den dag i dag, flittig brukt.
Barnehagen ble unnagjort, først i barnepark like ved Tomb, deretter på Furuly i Karlshus. Søndagsskolen måtte man selvsagt gå på når man er oppvokst på Tomb. Mine seks første skoleår ble gjennomført på Spetalen barneskole i Saltnes før turen gikk til Råde Ungdomsskole for de siste tre obligatoriske årene.
Men kunne jo ikke stoppe der, så det ble tre år med allmenne fag på Christianslund (senere Frederik II) videregående skole i Fredrikstad.
.
Ut på våren 1998 dukket det opp et brev fra forsvaret. Spenningen var stor, hvor og hva skulle jeg. Hva jeg skulle kom ikke klart frem, men at det var Setermoen i Troms som var stedet var det ingen tvil om. Det skulle vise seg at det var en del venner og bekjente som også skulle til Setermoen, blant annet en fra klassen og en bekjent fra Råde. Dessuten skulle både Tor Anker og Gjermund nordover, men til andre leire i Troms. Først da jeg ankom Setermoen og møtte på et informasjonsmøte kom det frem hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde blitt plassert i pansret bombekastertropp i panserbataljonen. Det ble et meget spennende og interessant år men mye moro og spenning. Hovedoppgaven vår var å kjøre rundt i vår fantastiske panservogn, en M125 med navnet 565B "Hero", og skyte granater. Jeg ble utnevnt til lagfører for lag 2, en korporalstilling. Det betydde to vinkler på skulderen og 11 kroner mer enn de andre... thihi.... Jeg hadde ansvaret for laget bestående av fire andre. Året gikk veldig fort, vi kjørte rundt i skytefeltet og skjøt granater. Vi hadde over 70 døgn i telt, og var relativt ofte på øvelser, blant annet to uker på NATO-øvelse i Trøndelag.
Ut på våren fant befalet vårt ut at vi hadde alt for mye ammunisasjon til overs, spesielt til 12,7MM (maskingevær) Da måtte vi opp i skytefeltet og skyte litt. Jeg skjøt over 1000 skudd, og med tanke på at prisen per skudd var ca. 50 kroner ble det en relativt dyr ettermiddag. Der tok de skattepengene veien...
Lag 2 ble selvsagt en suksess, det kjappeste, mest dødligste og beste laget i PBK. Vi medvirket blant annet i to demonstrasjoner (da tenker jeg ikke politiske) under NATO-øvelsen, den ene for selveste Kongen. Jeg vurderte en liten stund å fortsette karrieren i forsvaret, enten ved å gå befalskolen eller ta et år i Kosovo. Begge deler ble jeg oppfordret til å gjøre. Men det ble ingen av delene, angrer nok litt på at jeg ikke tok et år i Kosovo. Men vognen min "Hero" ble sendt i stedet... I begynnelsen av juli var det derimot tid for å si adjø til befal, leir og gode medsoldater og det var på tide å vende tilbake til det mer sivile livet igjen. Tor A. og Gjermund så jeg forresten ikke snurten av, hadde dog en nesten-opplevelse med de begge. Gjermund var innom Setermoen i forbindelse med et legebesøk og fant rommet mitt. Der var ingen Anders, men en lapp ble lagt igjen på hodeputen. Nestenopplevelsen med Tor A. var da vi hadde planlagt en tur til Tromsø, men bare jeg dro....
Så kom det to år jeg egentlig kunne vært foruten. Sånn litt før april gikk det jo opp for meg at jeg kanskje måtte tenke litt videre her i livet, og søkte derfor på Øk.Ad-studiet på Høyskolen i Østfold avd. Halden. Jeg kom inn der, men det skulle vise seg å være en liten glipp. Motivasjonen var aldri til stede, og det gikk som det måtte gå. Rett i dass. Dessverre hadde jeg ikke vett til å hoppe av, så jeg kastet bort to år der. Men sikkert en nyttig erfaring...
Tiden var inne for å gjøre noe helt annet. I 2001 fikk jeg en telefon fra Anders Røyneberg som holdt på å finne folk til et kollektiv i Oslo. Jeg takket ja til en plass i "huset" og har aldri angret på dette. "Huset" lå i Nordalveien på Risløkka, et lite stykke utenfor Oslo sentrum. Vi var seks personer som skulle bygge og bo der, tre gutter og tre jenter. Tor Anker var siste gutt, mens de tre jentene var mer eller mindre ukjente for meg. Marianne, Lene og Anne Birgit var de mer feminine innslagene i kollektivet. Tor A. hadde skaffet meg en liten jobb på jobben til mora, som lagermedarbeider hos Norsk søndagsskoleforbund. Dette var derimot bare en midlertidig jobb, og jobbsøking måtte til. Etter hvert endte jeg opp i en barnehage på Grev Wedelsplass i Oslo sentrum. Her var jeg ca. et halvt år før jeg endte opp i Myrertoppen Barnehage innenfor samme konsern. Og der har jeg vært siden. "Huset" gikk sin gang, en del utskiftninger ble det, men tre av "originalbesetningen" holdt løpet ut, nemlig Anne B, Tor og meg selv. Andre som var medlemmer av "huset" er Gjermund, Hilde og Jon Inge. Kollektivet gikk i oppløsning sommeren 2004. Jeg har stort sett bare positive minner fra mitt kollektivliv. Mange morsomme og hyggelige stunder ble det. Et av høydepunktene må være kokosbollespisekonkurransen mellom Tor A og Gjermund. 26 kokosboller hver på en time.
Høsten 2001 ble jeg "lurt" med på KRIK, der blant annet volleyball stod på programmet. Som gammel? volleyballspiller ga dette mersmak, men dessverre var ikke nivået noe særlig å skryte av. Etter et tilfeldig møte med Kenneth, en gammel lagkamerat fra Råde, på beachbanen på Sinsen sommeren 2002 ble Tor. A og jeg med han på en trening hos Bislett Ballklubb. Der ble vi tatt godt i mot, og ble med på laget. Vi spilte først i 3.divisjon, men rykket raskt opp i 2.divisjon. Der er vi fortsatt.
Volleyball en vel min hovedinteresse og jeg trener som oftes tre ganger i uken. Mine andre interesser innebærer tekniske duppedingser. Foto, lyd, film og data.
Tja, hva mer kan jeg si? Skulle vel være en grei oversikt over mitt liv og virke sålangt. Resten får dere lese i min biografi når den kommer.....
