”Hmmm, hvordan skrive denne teksten uten å ta alt for mange poenger fra en eventuell bryllupstale”, tenkte jeg. Men så kom jeg på at jeg kan bruke den som talen, og best av alt så har jo en del sett den fra før, slik at jeg slipper å holde noe tale i det hele tatt. Hurra, hurra.
Jeg møtte min tilkommende hustru på KRIK i Oslo, var vel høsten 2001 det da. Vi spilte volleyball på Sogn Videregående skole. Førsteinntrykket var ikke all verden, men det skulle vise seg å forandre seg etter hvert som tiden gikk. Litt ut på senvinteren dukket det opp et par mystiske meldinger i gjesteboken min på min daværende hjemmeside. Etter litt om og men fant jeg ut at det var nettopp Rannveig som hadde skrevet de. For å gjøre en lang historie kort, vi møttes, ble sammen i mars 2002 og har vært det siden. Vi flyttet sammen høsten 2004, og skal om kort tid gifte oss. Mer om den begivenheten her.
Man kan si mye rart om Rannveig, alt egner seg ikke på trykk. Hun ble født på Kløfta 30. oktober 1979 (et flott år vil mange hevde). Sine første skritt tok hun her, før hun og familien flyttet til det glade Sørland, nærmere bestemt Saltrød like utenfor Arendal. Rannveig har alltid vært hjemmekjær, noe barnehagepersonalet fikk smertelig erfare ved ankomst barnehagen. Å sove i telt i hagen sammen med søster Kristine var alt for skummelt, og forsøkene på å delta på en og annen leir falt også sammen grunnet sterk hjemlengsel. På Leirskolen måtte mamma være med. Men nok om dette. Den dag i dag går det lang tid mellom de verste periodene…
I går (20. mars) ble hun endelig ferdig på skolen. Da ble seks år med høyere utdanning avsluttet. Det ble en meget bra avslutning med en B på masteroppgaven sin om noe utviklingsgreier på Romerriket, eller var det Romerike. Hun tok først historie mellomfag, deretter hoppet hun på samfunnsgeografistudier (ikke spør hva det er, tviler egentlig litt på at hun vet det selv…) Et semester med Midtøsten- og Nord-Afrika-kunnskap har det også blitt tid til. Men nå er hun altså ferdig, og klar for neste etappe i livet, nemlig jobbsøking. Så hvis noen trenger en samfunnsgeograf med fordypning i næringsutvikling på Øvre Romerike, nøl ikke med å ta kontakt…
Men selvsagt, nå venter et par måneder som bryllupsplanlegger på heltid. Skal vi ønske oss det bestikket, de skålene, de kjelene, og hva med en kombinert fruktbolle og hjelm? Det stemmer jeg for. Diskusjonene har vært mange og heftige, det er nemlig ikke alle som skjønner behovet av en middagstellerken til mange hundre kroner når man får helt greie tallerkener på IKEA til en tier. Og for å ikke snakke om sølvbestikk, fysj. Der er det mange meninger. Men selvsagt er det damene som kommer seirende ut av denne diskusjonen, alle mine ønsker er alt for dyre til å være realistiske. Synd, men sant.
Vi har da også opplevd litt forskjellig de fire årene vi har vært sammen. Et par sydenturer har det blitt, en meget bra tur til Santorini i 2002, en øy i Hellas, og en litt mindre bra tur (ikke at den var dårlig) til Alanya i Tyrkia i 2003. Forskjellen mellom disse to stedene er som natt og dag, Santorini var stille og tilbakelent, mens Alanya er et typisk feststed der man kommer langt med å bare snakke norsk. Det siste er ikke helt min type sted…. En tur til Stockholm har vi også vært.
Rannveig er som sagt ganske hjemmekjær, noe som passer godt til den hjemmekjære typen hennes. Vi er ikke typene til å kaste alle hemninger på byen helg etter helg, men liker oss best hjemme med lørdagspizza og ”Tore på sporet - den komplette samlingen” på DVD. Herlig, ekte kjærlighet!
Vi møttes som skrevet gjennom volleyballen, og nettopp volleyballen har tatt mye tid de siste årene. Rannveig vekket til live damelaget i klubben nesten på egenhånd etter en sesong på mix-laget til Bislett, og var oppmann de to første årene i tillegg til styremedlem. Denne sesongen skulle hun trappe ned litt, hun ga seg med begge delene, men da hennes kusine Netta (som er/var styreformann i klubben) fant ut at hun skulle ta seg et halvår i Tanzania, bar det straka vegen tilbake til styrebordet. Men jeg tror hun liker å bestemme litt, så hun har det nok greit.
En fordel med Rannveig, er at det ”fulgte en hytte på fjellet med på kjøpet”, familien eier nemlig en hytte på Sjusjøen, Solrabben heter den. NB: Det er ikke lov å le av navnet, det har hun svigermor sagt. Har hatt mange fine turer hit, og det har blitt en tradisjon å tilbringe en del av påsken der. Når det gjelder ski og ikke minst skismøring, så har Rannveig ALLTID bakglatte ski, men med dårlig glid i nedoverbakkene. Alle vi andre har kanonfeste med akkurat samme smøringen, men Rannveig går mer bakover enn forover. Pussig vil kanskje noen si nå, og det sier jammen jeg også, jeg tror nemlig ikke at det er fordi hun har skiene bak/frem. Men dette har gitt meg ideen om en revolusjonerende skitype, en ski med tupp i begge ender. Nå vil skarpe hjerner si at det finnes på slalåmski, såkalte Twin-tup ski, men har dere sett det på vanlige langrennski? Nei, tenkte jeg det ikke.
Hva mer kan jeg skrive da? Kunne ha skrevet så inderlig mye mer, men det får vel holde for denne gangen. Jeg tror jeg skal ha dekket det aller meste nå.
Til slutt en liten bonus, en bildeserie av Rannveig som spiser banan...
.jpg)